moduleringer

Modulering er prosessen der ett eller flere kjennetegn ved en bærerfrekvens varierer i samsvar med informasjonssignalet. Målet er å overføre tale, bilder eller data over en kommunikasjonskanal. Modulering deler seg ofte i analog modulering, som bruker et kontinuerlig signal, og digital modulering, hvor data er representert i diskrete verdier og overføres via en moduleringsprosess.

Analog modulering omfatter amplitudemodulering (AM), frekvensmodulering (FM) og fase-modulering (PM). Amplituden på bæreren varieres i takt med signalet, noe som gir enkel implementering men begrenset støyrobusthet. Frekvensmodulering justerer bærerens frekvens og gir ofte bedre støymotstand. Fase-modulering endrer fasen til bæreren. Alle tre typer gir forskjellige båndbreddekrav og brukes i ulike medier, for eksempel AM/FM-radio og visuelle signaler.

Digital modulering inkluderer teknikker som PSK (Phase Shift Keying), QAM (Quadrature Amplitude Modulation), FSK (Frequency Shift Keying) og OOK/ASK (On-Off/Amplitude Shift Keying). Disse metodene gjør det mulig å sende flere bits per symbol og dermed øke båndbreddeutnyttelse. Moderne systemer kombinerer ofte flere teknikker, for eksempel OFDM (Orthogonal Frequency-Division Multiplexing), som deles inn i mange små bærerfrekvenser for større robusthet mot støy og multipath.

Nøkkelparametere ved modulering er båndbredde, effektivitet og motstand mot støy. For analog AM er båndbredden omtrent to ganger den høyeste modulerende frekvens, mens Carson's regel gir estimat for FM-signalers båndbredde. Demodulering i mottakeren gjenvinner informasjons-signalet ved hjelp av lokalt oscillatorer og passende detektorer.