mellomforstyrrelseshypotesen

Mellomforstyrrelseshypotesen, også kjent som "interference hypothesis" eller "crowding-out hypothesis" på engelsk, er en teori innenfor økonomi som beskriver hvordan offentlige utgifter kan fortrengte private investeringer. Ideen er at når staten øker sine utgifter, spesielt gjennom låneopptak, kan dette føre til en økning i rentenivået. Høyere renter gjør det dyrere for private bedrifter å låne penger, noe som igjen kan redusere deres vilje og evne til å investere i ny teknologi, produksjonskapasitet eller andre vekstfremmende tiltak.

Hypotesen foreslår at det er en begrenset mengde tilgjengelig kapital i en økonomi. Når staten etterspør en stor del av denne kapitalen gjennom statsobligasjoner og andre former for gjeld, blir det mindre kapital igjen for private aktører. Dette kan skje både direkte, gjennom konkurranse om lånefond, og indirekte, ved at statens økte etterspørsel presser opp prisen på kapital, altså renten.

Konsekvensene av mellomforstyrrelseshypotesen kan være en langsommere økonomisk vekst enn det som ellers ville vært mulig, da private investeringer ofte er en viktig driver for produktivitetsvekst og innovasjon. Tilhengere av hypotesen argumenterer ofte for en mer forsiktig og begrenset rolle for staten i økonomien, med fokus på å skape et stabilt rammeverk for private initiativ fremfor å være en stor aktør i seg selv. Kritikere av hypotesen peker derimot på at statlige investeringer i infrastruktur, utdanning eller forskning kan stimulere den private sektoren og dermed motvirke eller til og med overgå den negative effekten av renteøkninger. Dessuten kan økonomiske situasjoner der det er mye ledig kapasitet og lav etterspørsel, redusere effekten av mellomforstyrrelser betydelig.