luftkolumn

Luftkolumn, eller en kolonne av luft, er en teoretisk vertikal søyle luft over et bestemt areal av jordoverflaten. Den beskriver hele massen av luft som hviler på dette arealet, fra overflaten og oppover i atmosfæren. Trykket ved jordoverflaten er lik vekten av denne kolonnen per enhetsareal, og kan uttrykkes som P = ∫0^∞ ρ(z) g dz, der ρ er tetthet og g er gravitasjonskonstanten. Kolonnen har også en masse per enhetsareal, m/A = ∫0^∞ ρ(z) dz.

Tettheten og temperaturprofielen varierer med høyden, slik at kolonnen ikke har en fast høyde. Den totale massen av luft i kolonnen er derfor begrenset av hvordan tettheten avtar med høyden. I praksis brukes luftkolonnen som et konsept for å beskrive hvor mye luft som ligger over et gitt punkt, og den gir en direkte kobling mellom overflate trykk og atmosfærens vertikale struktur.

Anvendelser av begrepet inkluderer meteorologi, klimatologi og atmosfærisk fysikk. Luftkolonner brukes til å beskrive kolonneverdier som ozonkolonner, vanndampkolonner og andre drivhusgass-kolonner. Slike kolonner er ofte målt eller beregnet i Dobson-enheter eller kilogram per kvadratmeter og brukes i modeller og observasjoner for å vurdere atmosfærens sammensetning og klimavariasjoner. I tillegg er trykkmåling og barometriske beregninger fundamentert på ideen om at trykket utgjøres av vekten av luftkolonnen over et område.