kvartærgeologi

Kvartærgeologi er den geologiske disiplinen som undersøker jordens overflate og de øverste geologiske avsetningene i kvartærperioden, som begynner for omtrent 2,58 millioner år siden og varer til i dag. Fokuset ligger spesielt på Pleistocen og Holocen, og på hvordan klimaendringer og isbreenes vekst og retrett har formet landskap, landformer og sedimentære rekorder over hele verden.

Kvartærlandskapet kjennetegnes av isbre-relaterte prosesser, morener, drumliner, eskere og periglaciale former, samt avsetninger som leire og silt fra innsjøer og elver.

Metodisk bygger kvartærgeologi på stratigrafi og dateringsmetoder som radiokarbondatering (14C) for nyere avsetninger, samt luminescensdatering og andre radiometriske metoder for eldre kvartær. Tephrochronologi og magnetostratigrafi brukes også. Palynologi (pollenanalyser), diatomer og chironomider gir miljø- og klimaproxyer i sedimenter, mens varvesedimenter i innsjøer dokumenterer årstider og årlige variasjoner.

Anvendelser og betydning: Kvartærgeologi gir innsikt i landhevning og isbre-relaterte landformer, jord- og vannressurser, og i risiko- og sårbarhetsvurdering knyttet til klimaendringer og naturlige farer. Den norske kvartære geologien har særlig bidratt til fortolkning av fjordsystemer, kystlandskap og jordarters utvikling etter siste istid, og fungerer ofte i tverrfaglige sammenhenger med paleoklimatologi og arkeologi.