kontinentalsokkelkrav

Kontinentalsokkelkrav er en stats formelle påstand om grensene til kontinentalsokkelen og dermed om rettighetene til ressursene i havbunnen og undergrunnen utenfor den indre territorialgrensen. Begrepet brukes ofte i norsk offentlighet i forbindelse med diskusjoner om rettigheter til olje, gass og andre ressurser i havområder utenfor kyststatens territorialfarvann. Kontinentalsokkelen omfatter havbunnen og undergrunnen som naturlig hører til landjorden og som ligger utenfor territorialgrensen, og staten har suverene rettigheter til ressurser der.

Den rettslige basisen ligger i FNs sjørettskonvensjon (UNCLOS). Ifølge artikkel 76 kan en stat etablere sin ytre grense for kontinentalsokkelen utover 200 nautiske mil fra baselines, under forutsetning av at visse geologiske og geofysiske kriterier er oppfylt. Den konkrete ytre grensen fastsettes gjennom en vitenskapelig inndatainnsamling og revisjon, og kan i særtilfeller strekke seg lengre enn 200 nautiske mil, inntil et visst maksimum avhengig av havbunnens forhold.

Prosessen innebærer innsamling av data om sokkelens geologi, topografi og tektonikk, og innsending av en klikk eller krav til Kommisjonen for grensene for kontinentalsokkelen (CLCS). CLCS gir anbefalinger om grensene basert på vitenskapelige data, men grenene er i praksis ofte gjenstand for videre bilaterale forhandlinger eller internasjonal konfliktløsning før endelig delimitation.

Rettighetene omfatter utnytting av ressurser på sokkelen, mens plikter inkluderer miljøbeskyttelse, overholdelse av internasjonal rett og samarbeid om marin forskning og sikker navigasjon. Overlappende krav kan føre til forhandlinger, voldgift eller domstolsavgjørelser.