konkurransebinding

Konkurransebinding er et begrep innen konkurranserett som beskriver forpliktelser, avtaler eller praksis mellom markedsaktører som begrenser konkurransen. Bindingen kan være eksplisitt gjennom formelle avtaler eller uformell gjennom konsertede eller koordinert atferd som gjør det vanskelig å konkurrere på pris, kvalitet, innovasjon eller kundekrets.

I Norge reguleres konkurransebinding av konkurranseloven og, i praksis, av EØS-rettens regler om konkurranse. Innen EU/EEA er forbudet mot avtaler mellom foretak som begrenser konkurransen nedfelt i artikkel 101 i traktaten om funksjonell struktur (TFEU). Konkurransetilsynet i Norge håndhever reglene og kan ilegge sanksjoner ved overtredelser. Straffer kan omfatte bøter og pålegg om å endre eller opphøre den aktuelle praksisen, og i mange jurisdiksjoner kan det også være retten til erstatning for berørte parter.

Typer av konkurransebinding inkluderer karteller og pris- eller markedsdeling mellom konkurrenter, restriksjoner som hindrer produksjon eller handel, eksklusivitets- eller fordelsavtaler som begrenser handel med andre partnere, samt vertikale restriksjoner som eksklusiv leveranse eller preferanser som begrenser konkurransen mellom distributionskanaler. Også samarbeid som delvis eller helt deler sensitive markedsopplysninger kan være binding som lett koordinerer pris eller kapasitet.

Effekter av konkurransebinding er normalt lavere konkurransepress, høyere priser for forbrukere og mindre innovasjon. Myndigheter bruker leniency-programmer og andre etterforskningsverktøy for å avdekke og avslutte slike praksiser. Unntak kan gis hvis avtalen tydelig bidrar til effektiv produksjon eller distribusjon og samtidig ikke urimelig begrenser konkurransen, i tråd med relevante materielle regler.