kombinasjonsterapi

Kombinasjonsterapi er en behandlingsstrategi der to eller flere terapier gis samtidig eller i en bestemt behandlingsplan for å forbedre utfall sammenlignet med enkeltbehandling. Hovedideen er å utnytte ulike virkningsmekanismer eller målrette mot flere sider ved sykdommen, noe som kan gi synergistisk effekt, bedre kontroll av sykdommen og mulighet for lavere doser av hvert enkelt medikament.

Anvendelser varierer mellom sykdommer. I kreft brukes kombinasjonsregimer som inkluderer ulike kjemoterapeutiske legemidler for å øke cellegiftens effekt og senke risikoen for resistens. I HIV-behandling brukes kombinasjon av antiretrovirale legemidler (cART) fra forskjellige klasser for å hindre viral replikasjon og utvikling av resistens. I tuberkulose er standardbehandling ofte sammensatt av flere antibiotika (for eksempel RIPE-regimet), for å oppnå raskere bakteriedød og forhindre motstandsutvikling. Innen infeksjonsmedisin brukes også antibiotikakombinasjoner ved alvorlige eller komplekse infeksjoner.

Interaksjoner mellom legemidler kan være farmakodynamiske eller farmakokinetiske, og kombinasjoner kan være synergistiske, additiv eller antagonister. Fordeler inkluderer økt effekt og mulighet for reduksjon av doser og toksisitet, men risikoen for kumulative bivirkninger, stoffskifteinteraksjoner og kompleksitet i behandling øker. Overholdelse og monitorering er sentralt, og beslutningen om kombinasjon baseres på klinisk evidens og individuelle forhold.

Evaluering skjer gjennom kliniske studier, monitorering av effekt og bivirkninger, samt eventuell laboratorie-testing av interaksjoner og synergier. Kombinasjonsterapi forutsetter nøye vurdering av fordeler og risikoer i hver pasient.