klorheksidin

Klorheksidin, kjent som chlorhexidine, er et bredspektret antiseptisk middel og desinfeksjonsmiddel som tilhører den cationiske bisbiguanid-klassen. Det eksisterer som salter som gjør at det binder seg til negativt ladede overflater som hud, slimhinner og mikrobiell cellemembran. Den antimikrobielle effekten kommer fra binding til cellehinner og membraner, noe som fører til lekkasje av celleinnhold og celledød. Klorheksidin har også en vedvarende effekt etter eksponering.

Anvendelser: Klorheksidin brukes i helsesektoren og i forbrukerprodukter. Innen odontologi finnes det som munnskyllevæske eller munnskyllemiddel (ofte ca. 0,12 %) for å redusere plak og gingivitt, og det finnes også i geleer og lakker som brukes i tannbehandling. I medisinske sammenhenger brukes det til huddesinfeksjon før operasjoner, som hånddesinfeksjon og til sårettesjon og rengjøring av sår. Det brukes også i veterinærmedisin og i enkelte antiseptiske overflateprodukter.

Former og formuleringer: Tilgjengelig som glukonat- eller asetat-salter; væsker, geleer, spray og wipes. Konsentrasjoner varierer, for munnskyllevæsker typisk rundt 0,06–0,12 % eller høyere, mens hudpreparater kan være opp til 2 % eller mer. Ofte blandet med alkohol; noen produkter inneholder fluorid eller overflateaktive stoffer. Bruksanvisning og eksponeringstider varierer etter bruksområde.

Sikkerhet og bivirkninger: Generelt godt tolerert ved riktig bruk. Vanlige bivirkninger ved munnskyllevæsker inkluderer midlertidig smakforstyrrelse, irritasjon i munnen eller språkstivhet og misfarging av tenner og tunge ved langvarig bruk. Sjeldne alvorlige allergiske reaksjoner kan forekomme. Effektiviteten kan reduseres ved kontakt med anioniske stoffer (som visse tannkremingredienser), som kan felle ut klorheksidin. Det anbefales ofte å skille påfølgende bruk av munnskyllevæske og tannkrem.

Regulering og merke: Klorheksidin er et veletablert antiseptisk middel med flere tiårs klinisk erfaring. Egenskaper, spektrum og begrensninger balanseres mot bivirkninger og interaksjoner, og bruken bør tilpasses spesifikke indikasjoner og populationer.