infleksjonssuffixer

Infleksjonssuffixer er endelser som legges til en ordstamme for å uttrykke grammatikk som tall, kjønn, bestemthet, kasus, tid og modus. De finnes i språk med rik bøyning, som norsk, tysk og russisk, og forekommer på flere ordklasser, blant annet substantiv, adjektiv og verb. Suffixene gjør det mulig å markere grammatisk informasjon direkte i ordet i stedet for å gjøre det ut fra ordstilling alene.

Substantiv: På norsk Bokmål markerer suffixer tall og bestemt form. Eksempler: ubestemt entall = bok; ubestemt flertall = bøker; bestemt entall = boken; bestemt flertall = bøkene. Slike bøyningsmønstre varierer mellom kjønn og dialekter, men formålet er å indikere antall og om substantivet er bestemt eller ubestemt.

Adjektiv: Adjektiver bøyes etter tall og kjønn og kan danne komparativ og superlativ. Eksempel: stor, større, størst. I setninger med bestemt substantiv forekommer ofte en tilpasset form av adjektivet, for eksempel i uttrykket den store boken. Adjektivinfleksjon bidrar til samsvar mellom adjektiv og substantiv i setningen.

Verb: Verbum bruker infleksjonssuffixer for tid og aspekt. Presens dannes ofte med et suffiks som -er (for eksempel snakker). Preteritum/fortid dannes ofte med -te eller -de (snakket). Participper brukes i sammensatte tider, for eksempel har snakket.

Betydning og variasjon: Infleksjonssuffixer varierer mellom språk og dialekter og mellom språkfamilier. De er sentrale for å uttrykke grammatikk og påvirker setningsstruktur og betydning.