førstehåndsmateriale

Førstehåndsmateriale er originale, ikke bearbeidede kilder som gir direkte bevis eller informasjon om et emne. Ordnet fra lærdoms- og forskningsperspektiv er det sentralt for å avdekke hendelser, meninger og data i sin veltid. Eksempler på førstehåndsmateriale er dagbøker, brev, offisielle dokumenter, fotografier, aviser fra perioden, intervjuer og muntlig overførsel. Å skille dette fra sekundærkilde – der informasjonen tolkes, analyseres eller oppsummeres av andre – er essensielt for korrekt kildebruk.

I vitenskapelig forskning brukes førstehåndsmateriale til å etablere fakta, kontekst og ferske perspektiver. De gir forskere mulighet til å vurdere troverdigheten til en hendelse og kan også fungere som verifikasjon for senere tolkningsarbeid. For historisk forskning gir førstehåndsmateriale innsikt i samtidige holdninger og kulturgitte som kan være endelig eller flertydig når de replikeres i sekundær litteratur.

Etterlisten av metoder for innhenting og verifisering varierer mellom fagfelt. I arkivforvaltning er metadata og hvorkilder kritisk for bevaring og tilgjengelighet. Juridiske aspekter, som opphavsrett og personvern, påvirker publisering og deling, spesielt for digitalt materiale. Når slike kilder blir referert, kreves ofte fullstendig redaksjonell beskrivelse, saksnummer eller arkivlabel (for eksempel "Arkiv-0-3-12") for å sikre sporbarhet.

Førstehåndsmateriale er dermed grunnpilaren i forskningsproduksjon og historisk forståelse, og forskere oppfordres til å dokumentere og kritisk vurdere materialet i lys av både originalkildens kontekst og senere tolkninger.