fortellingene

Fortellingene er en betegnelse for korte, sammenhengende narrativer som i norsk litteratur ofte omtales som fortellinger eller noveller. Begrepet omfatter både tradisjonelle folkelige fortellinger og moderne korte prosaformer, og betegnes vanligvis som et kortere format enn romanen. Fortellingene kan være fiksjon, men også basert på hverdagsobservasjoner og folkelige uttrykk.

Historisk sett har fortellingene røtter i muntlig tradisjon. Fra opplysnings- og romantikken ble de skrevne ned og publisert i aviser, tidsskrifter og antologier. I løpet av 1900-tallet utviklet fortellingene seg gjennom realisme, modernisme og etterkrigstidens fornyelse, med større vekt på språk, stemning og innsikt.

Former og kjennetegn: fortellingene er ofte korte og konsentrerte; de fokuserer på en enkelt hendelse, et øyeblikk eller en innsikt som avslører noe om personlighet, samfunn eller tid. De bruker ofte presist språk, og fortellerperspektivene varierer fra tredjeperson til første person. Stil og struktur kan være lineær eller fragmentert, og komposisjonen legger vekt på øyeblikkets betydning.

Temaer og stilarter spenner vidt fra realistisk til eksperimentell, fra hverdagsliv til magisk realisme. Mange fortellinger spiller på stemning, miljø og assosiasjoner snarere enn omfattende handling. Språket kan være tett og musikalsk, med varianter i rytme og bildebruk.

I dag finnes fortellingene i antologier, tidskrifter og nettpublikasjoner, og de brukes ofte i skole- og universitetsundervisning som eksempel på komposisjon, stil og tematisk konsentrasjon.