forskningsreplikation

Forskningsreplikasjon er prosessen med å gjenta en studie eller et eksperiment for å vurdere om funnene holder når studien gjentas, ofte med lignende metoder og betingelser. Direkte replikasjon forsøker å gjenskape forutsetningene og prosedyrene så nært som mulig, mens konseptuell eller teoretisk replikasjon tester samme hypotese ved hjelp av ulike metoder eller modeller.

Formålet er å vurdere generaliserbarhet, avdekke feilkilder og bidra til vitenskapelig troverdighet ved å bekrefte eller avkrefte funn.

Replikering står overfor flere utfordringer: publikasjonsskjevhet og selektiv rapportering, lav statistisk styrke i opprinnelige studier, p-hacking og praksiser som ikke belønner nøyaktighet; kontekstuelle faktorer og kompleksitet i eksperimenter kan også gjøre replikasjon vanskelig.

Historisk har manglende replikasjon blitt omtalt som en replikasjonskrise i flere disipliner, særlig i psykologi og biomedisin, der store replikeringsprosjekter har vist varierende grad av bekreftelse.

For å styrke replikasjon vokser tiltak som preregistrering av hypoteser og analyseplaner, åpne data og kode, åpne materialer, og registrerte rapporter (registered reports). Samarbeidsprosjekter på tvers av forskningsmiljøer og fler-senters replikeringsstudier bidrar også til pålitelighet.

Forskningsreplikasjon skaper et mer robust vitenskapelig kunnskapsgrunnlag ved å tydeliggjøre grensene for funn og fremme en mer åpen og etterprøvbar forskningspraksis.