forskningsinfrastrukturer

Forskningsinfrastrukturer er felles, ofte spesialiserte, fysiske eller digitale fasiliteter som støtter innenfor og på tvers av forskningsfelt. Disse kan inkludere museer for naturlig historie, superdatamaskiner, romobservatorier, laboratorier med avansert materiell og nettverk som samler og deler store datamengder. Hovedmålet er å gi forskere tilgang til verktøy og data som de ikke kan bygge eller eie selv, og dermed øke forskningens reproduksibilitet, skalerbarhet og innovasjonskapasitet.

I de fleste land administreres forskningsinfrastrukturer av nasjonale eller regionale etater, ofte i samarbeid med universiteter, forskningsinstitutter og industrien. Finansiering kommer normalt fra offentlig støtte, men privatesektoren, internasjonale prosjekter og partnerland spiller stigende roller. Kostnadene for vedlikehold, oppgradering og drift kan være betydelige, og derfor prioriteres ofte universelle eller samfunnsrelevante projeksjoner.

Eksempler på verdige forskningsinfrastrukturer er CERNs store hadronforsker (LHC), Large Hadron Collider, Hubble Space Telescope, Copernicus-programmet i Europa, og Open Science Grid i USA. Digitale infrastrukturer, for eksempel genomiske databaser eller åpen tilgang til publiserte data, betraktes nå som like kritiske som fysiske anlegg. På tvers av disipliner kan delte infrastrukturer føre til tverrfaglig forskning, som for eksempel bruk av hyppig oppdaterte data fra klimatologiske og biologiske studier i samme modell.

Det er enighet om at forskningsinfrastrukturer er investeringer i nasjonal og global innovasjon, ved å tilby forskere de verktøyene som er nødvendige for å strekke seg over eksisterende kunnskapsgrenser. Kompetent styring, transparens i bruk og bærekraftig finansiering er sentrale faktorer for å sikre at disse infrastrukturene kan møte fremtidige behov.