fibreoptiske

Fibreoptiske teknologier refererer til overføring av informasjon ved hjelp av lys gjennom optiske fibre. Lyset ledes gjennom kjernen i en fiber ved total internrefleksjon i grenseområdet mellom kjernen og kladdingen, som har lavere refraktiv indeks. Fibrene kan være laget av glass eller plast og brukes hovedsakelig i nær infrarøde bølgelengder for kommunikasjon og målinger.

En fiber består av kjernen (core) og en omkringliggende kladding (cladding) med lavere refraktiv indeks, samt beskyttende belegg og en ytre kabel. Typer inkluderer single-mode-fibre, som har en liten kjernediameter og er egnet for lange avstander, og multimode-fibre, som har større diameter og ofte brukes der høy båndbredde over kortere avstander er tilstrekkelig. Tilkobling og skjøting av fibre krever presis fusjon eller mekaniske kontakter.

Egenskaper og fordeler: Fibreoptiske systemer tilbyr høy båndbredde og lavt signal­tap over lange strekninger, samt immunitet mot elektromagnetisk støy og mindre vekt sammenlignet med metallkabel. Begrensninger inkluderer skjørhet, kostnader ved installasjon og vedlikehold, samt behov for presis terminering og riktig avstemming av bølgelengder og dispersion.

Anvendelser inkluderer telekommunikasjon og bredbåndsinfrastruktur, backbone- og datasentre, lokalnettverk, medisinsk endoskopi og bildebehandling, sensorteknologi og industrielle måleinstrumenter, samt navigasjons- og romfartsapplikasjoner.

Historie og standardisering: Interesse for fiberoptikk vokste betydelig i første halvdel av 1900-tallet, med nøkkelforskjellere som Charles K. Kao og Narinder S. Kapany. Moderne fibre og nettverk styres av internasjonale standarder fra organisasjoner som ITU og IEC, som fastsetter bølgelengder, skjøter, kontakter og ytelseskrav.