fasemenging

Fasemenging er et begrep i fysikken som beskriver hvordan fasen mellom ulike deler av en bølge blir stadig mer ute av fase over tid fordi mediet bølgen går i har romlige variasjoner. Hvis tetthet, temperatur eller magnetfelt varierer i rommet, får ulike områder av mediet forskjellige naturlige frekvenser eller fasehastigheter. Som følge av dette skjer en gradvis avkopling av koherensen i bølgen.

Effekter og betydning: Fasesavviklingen fører til dannelse av småskala-strukturer i felt og strømmer, og energien fordeles til finere skalaer. Dette gjør dissipation lettere via viskositet eller resistivitet, og kan varme opp mediet. I magnetiske plasmas er fasemenging spesielt relevant for Alfvén-bølger som passerer gjennom inhomogeniteter i tetthet og magnetfelt; i astrofysiske sammenhenger som solens korona har fasemenging blitt foreslått som en mekanisme for oppvarming.

Historisk og kontekst: Begrepet er utviklet innen plasmaphysikk og MHD-teori som en forklaring på hvordan småskalaer genereres i inhomogene medier og hvordan dette kan bidra til dissipation.

Matematikk (forenklet): I en enkel modell kan bølgen beskrives som en sum av komponenter med litt ulike lokalfrekvenser ω(x). Den lokale faseforskjellen δφ(t) ≈ [ω(x)−ω0] t vokser med tid, noe som gir framvekst av småskalaer og økt dissipasjon.