farmakogenetiske

Farmakogenetikk er studiet av hvordan genetiske variasjoner påvirker en persons respons på legemidler. Hensikten er å forklare hvorfor behandlingsresponsen og risikoen for bivirkninger varierer mellom individer, og å bruke denne kunnskapen til mer presis og sikker medisinering gjennom tilpassing av dose eller legemiddelvalg.

Genetiske faktorer kan påvirke legemidlers effekt på flere nivåer. En vanlig mekanisme er metabolisme i leveren via enzymer som CYP2D6, CYP2C9 og CYP2C19, som kan gjøre et legemiddel mindre eller mer aktivt enn ønsket. Gener som påvirker legemidlets mål eller transportproteiner, samt immunsystemet, kan også endre effekt eller risiko for bivirkninger. Betydelige eksempler inkluderer VKORC1 og CYP2C9 ved warfarindosejustering; CYP2C19-varianter som påvirker responsen til klopidogrel; HLA-allegere som er knyttet til hypersensitivitet eller alvorlige hudreaksjoner ved visse medisiner (for eksempel HLA-B*57:01 ved abacavir og HLA-B*15:02 ved carbamazepin hos enkelte asiatiske grupper). TPMT og NUDT15-genvarianter er relevante for dosering av visse cytotoksiske medikamenter som thiopuriner.

Klinisk anvendelse omfatter både forhåndstesting (preemptiv genotyping) og testing som gjøres ved beslutning om behandling (reaktiv testing). Veiledningene CPIC og DPWG gir dosing- og legemiddelvalgtilstander basert på genetiske resultater. Implementeringen krever tilgjengelig laboratorieanalyse, integrasjon i elektroniske pasientjournaler og klinisk beslutningsstøtte. Begrensninger er blant annet at ikke alle legemiddelreaksjoner kan forklares genetisk, at miljøfaktorer og interaksjoner spiller stor rolle, og at kostnad, tilgang og personvern er viktige hensyn. Fremtiden peker mot bredere genbaserte paneler og mer universal tilpassing av behandling.