emissjonslinjer

Emisjonslinjer er bestemte bølgelengder av elektromagnetisk stråling som blir utsendt av atomer eller molekyler når elektroner faller fra høyere til lavere energinivåer. Hver art har et unikt sett energinivåer, og derfor et karakteristisk sett emisjonslinjer som fungerer som et kjemisk fingeravtrykk i et spekter.

Prosessen kalles spontan emisjon: når elektroner blir eksitert av varme, elektrisk strøm eller annen energi, faller de tilbake og emitterer fotoner med bestemte energier. Dette gir et emisjonsspektrum bestående av separate lyslinjer på en mørk bakgrunn.

Emisjonslinjer opptrer særlig i gasser og plasmer hvor energiinngangen er tilstrekkelig høy. I spektralanalyse er linjene skarpt avgrenset, til forskjell fra absorpsjonsspekter der linjer er mørke mot et kontinuerlig bakgrunnslys. Linjene kan bli bredere på grunn av Doppler-forskyvning, trykkbremsing eller instrumentell oppløsning.

Typer av emisjonslinjer inkluderer atomatiske linjer (for eksempel hydrogen Balmer-serien og natrium D-linjer) og molekylære linjer (som CO og OH i astronomiske kilder).

Anvendelser: emisjonsspektroskopi brukes til å identifisere og kvantifisere elementer i stjerner, planeter og nebulaer; i laboratorier til plasma- og kjemisk analyse; i astrofysikk til måling av temperatur, tetthet og bevegelse ved doppler-effekter.