eksplosjonen

En eksplosjon er en plutselig og rask frigjøring av energi som ofte produserer en sjokkbølge, høy temperatur og utkast av materiale. Energien kan komme fra kjemiske reaksjoner i eksplosive stoffer, fra kjernefysiske prosesser eller fra fysiske endringer som plutselig trykk- eller temperaturutvikling. Innen eksplosjonsteori skilles det ofte mellom høy eksplosjon, der en sjokkbølge dannes ved en meget rask reaksjon (detonasjon), og lav eksplosjon, der reaksjonen sprer seg som brenning langs brennstoffet (deflagrasjon).

Effektene av en eksplosjon avhenger av energimengde, reaksjonstype og omgivelsene. Hovedtrekkene er en plutselig overtrykk (sjokkbølge), høy temperatur og utkast av fragmenter. I tillegg kan termisk stråling og vindtrykk forårsake skader. Overtrykk måles ofte i forhold til tilsvarende TNT-energi (TNT-ekvivalent). Blasteffektene avhenger av avstand, omgivelsene og byggkonstruksjon.

Årsaker spenner fra industrielle ulykker og gass- eller dampexplosjoner til militære handlinger og terrorisme. Sikkerhetstiltak inkluderer streng lagring og håndtering av farlige stoffer, avansert ventilasjon og deteksjonssystemer, og bygg som er utformet for å motstå blast- og fragmentskader. Etter store ulykker har standarder og regelverk blitt utviklet for å redusere risikoen ved industri og transport.

Historisk sett ble eksplosiver som svartkrutt brukt allerede i Kina og senere i Europa. På 1800- og 1900-tallet utviklet man dynamitt, nitroglyserin og andre høyeksplosive midler. Store eksplosjoner som Halifax-eksplosjonen i 1917 og de senere atombombene i 1945 viser rekkevidden og farene ved eksplosjoner.