distorsjonskarakterisering

Distorsjonskarakterisering er prosessen med å måle og beskrive feilene eller uønskede endringer som oppstår når et system behandler et signal. Disse feilene, kjent som distorsjon, kan påvirke signalets kvalitet og nøyaktighet. Systemer som kan introdusere distorsjon inkluderer elektroniske kretser, akustiske systemer som forsterkere og høyttalere, samt digitale signalbehandlingsalgoritmer.

Ulike typer distorsjon eksisterer. Harmonisk distorsjon oppstår når systemet genererer harmoniske frekvenser som ikke var til stede i det opprinnelige signalet. Intermodulasjonsdistorsjon skjer når to eller flere frekvenser i inngangssignalet produserer nye frekvenser i utgangssignalet som er summer og differanser av de opprinnelige frekvensene. Frekvensresponsforvrengning refererer til ujevnheter i systemets forsterkning over et gitt frekvensområde, noe som fører til at noen frekvenser forsterkes mer enn andre. Tidsdomene-distorsjon, som for eksempel ringeffekter eller overskudd, påvirker signalets form over tid.

Karakterisering av distorsjon involverer bruk av spesifikke måleverktøy og teknikker. Signalgeneratorer produserer testsignaler, for eksempel rene sinusbølger eller støy, som sendes gjennom systemet. Analysatorer, som spektrumanalysatorer eller harmoniske forvrengningsanalysatorer, måler utgangssignalet og identifiserer og kvantifiserer de ulike distorsjonskomponentene. Resultatene presenteres ofte som en prosentandel av den opprinnelige signalstyrken eller i desibel. Denne karakteriseringen er avgjørende for å vurdere ytelsen til lyd- og videoenheter, kommunikasjonssystemer og andre signalbehandlingsapplikasjoner, og for å optimalisere designet for å minimere uønsket forvrengning.