diffusionskapacitet

Diffusjonskapasitet refererer til hastigheten som en gas diffunderer over alveolo-kapillær membran og inn i blodet. Den avhenger av membranens diffusjonsegenskaper, alveolar overflateareal, membranens tykkelse og driving partialtrykkforskjell mellom alveolene og blodet. Diffusjonskapasitet brukes ofte som et mål på lungenes gassutvekslingsevne og er viktig ved vurdering av lungesykdommer.

Den mest brukte kliniske målingen av diffusjonskapasitet er diffusjonsevnen for karbonmonoksid, ofte omtalt som DLCO. DLCO måles vanligvis med en single-breath-test: pasienten inhalerer en blanding som inneholder en liten mengde CO og en inert gass, holder pusten i noen sekunder, og puster deretter ut. CO-aksjonen i blodet blir brukt til å beregne DLCO, ofte justert for alveolært volum (VA). Resultatet kan uttrykkes som DLCO og DLCO/VA, for å skille generell kapasitetsnivå fra ventilerbar alveolarvolum.

Flere faktorer påvirker diffusjonskapasiteten. Konsentrasjonen av hemoglobin i blodet påvirker CO-bindingen, slik at anemi reduserer DLCO og polycytemi kan øke den. Membrandybdhet, membrantykkelse og kapillærvolum påvirker også, i tillegg til alveolært volumutslag, røyking og nylig utførte lungeprosesser. DLCO kan derfor ikke feils tolkes uten å vurdere Hb-nivå, alveolarvolum og klinisk kontekst.

Klinisk bruk inkluderer vurdering av mistenkte interstitielle lungesykdommer, kols og andre tilstander som påvirker gassutveksling. En lav DLCO kan indikere nedsatt diffust utvekslingsområde eller pulmonekulær sykdom, mens en normal eller høy DLCO normalt utelukker visse typer diffusionsdefekter. Begrensninger inkluderer påvirkning av Hb, røyking og tekniske faktorer i testen.