Diffusjonskapasitet

Diffusjonskapasitet betegner et organs eller materiales evne til å transportere gass over en membran ved diffusjon. Begrepet brukes ofte om lungenes evne til å overføre gass mellom innåndingsluft og blod i lungekapillærene, vanligvis målt som diffusjonskapasitet for karbonmonoksid (DLCO). Målingen gir informasjon om hvor godt alveole- og kapillærmembranen tillater gassutveksling.

Fysiologisk avhenger diffusjonskapasiteten av membranens overflateareal, tykkelse, diffunderbarheten til gassen og blodvolum i lungekapillærene. Endringer i ventilasjon-perfusjonsforhold, hemoglobinkonsentrasjon og tilstedeværelse av interstitiell fibrose eller emfysem påvirker resultatet. DLCO måles vanligvis med en enkeltinnåndingsmetode der pasienten puster inn en lav konsentrasjon karbonmonoksid; mengden som absorberes estimerer diffusjonsevnen.

Klinisk brukes diffusjonskapasitet ved utredning av lungesykdommer, vurdering av sykdomsprogresjon og oppfølging etter behandling. Redusert DLCO ses ved emfysem, lungefibrose, lungeemboli og pulmonal hypertensjon, samt ved lavt hemoglobin. Økt DLCO kan forekomme ved polycytemi eller ved økt intrapulmonal blodvolum. Resultater må tolkes i sammenheng med spirometri, gassutvekslingsmålinger og pasientens kliniske bilde, og korrigeres for faktorer som alder, kjønn, høyde, røyking og hemoglobinnivå.