demodulasjonsteknikker

Demodulasjonsteknikker er metoder for å hente ut informasjonsbæreren fra et modulasjonssignal i kommunikasjonsystemer. Målet er å rekonstruere det opprinnelige informasjonssignalet som ble modulert på en bærebølge for transmisjon over luft, kabel eller fiber. Demodulasjon kan være analog eller digital, og valget av teknikk avhenger av typen modulasjon samt krav til ytelse, støyhåndtering og kanalforhold.

Analog demodulasjon omfatter blant annet envelope detection for amplitudemodulasjon (AM), der informasjonsinnholdet hentes ut ved å følge signalets envelope. For DSB-SC kreves koherent, synkron demodulasjon. Frekvensmodulasjon (FM) demoduleres vanligvis med en frekvensdiscriminator eller en fase-locked loop (PLL) for å rekonstruere informasjonsinnholdet fra endringer i frekvensen. Fasesmodulasjon (PM) krever tilsvarende teknikker, og varianter kan demoduleres ved å måle endringer i fase. Ikke-koherent demodulasjon brukes når referansebærer ikke er tilgjengelig, for eksempel ved enkelte AM-systemer.

Digital demodulasjon inkluderer koherent demodulasjon med referansebærer og I/Q-demodulasjon for modulasjoner som PSK, QAM og FSK. Differential demodulasjon brukes der faseinformasjonen ikke er stabil eller kjent, som ved differential PSK (DPSK). I moderne systemer benyttes ofte DSP-teknikker og kanalestimering i baseband, og for multicarrier-systemer som OFDM skjer demodulasjonen i frekvensdomenet via FFT og equalization.

Viktige utfordringer i demodulasjon inkluderer tids- og frekvenssynkronisering, støy, forvrenging fra kanalen og feilretting. Valg av teknikk påvirkes av båndbredde, krav til ytelse og tilgjengelig hardware. Vanlige bruksområder inkluderer radioreceivere, mobilkommunikasjon, kabel-TV og fiberoptiske nettverk.