bøyelser

Bøyelser, eller bøyningar, er grammatiske endringer i ord som viser hvordan ordet fungerer i setningen. Gjennom bøyelser endres ordets form for å markere kjønn, tall, bestemt form, tid, aspekt, person og kasus. Bøyelser gjelder ofte substantiv, adjektiv, verb og pronomen, og i noen sammenhenger tallord og determiners ord.

Substantiv: Substantiv bøyer for kjønn, tall og bestemt form. I bokmål og nynorsk har ord vanligvis entall og flertall, med ubestemt og bestemt form. Eksempel: bil (ubestemt entall), bilen (bestemt entall), biler (ubestemt flertall), bilene (bestemt flertall).

Adjektiv: Adjektiv bøyes i samsvar med substantivet i kjønn og tall, og i bestemt/ubestemt form. Eksempel: en stor bil, et stort hus, den store bilen, de store bilene. Komparativ og superlativ brukes også: stor, større, størst.

Verb: Verber bøyes i tid og aspekt, og i person. Eksempel: å snakke – snakker (presens), snakket (preteritum), har snakket (perfekt). Infinitiv dannes ofte med å-hel infinitiv: å snakke. Imperativ: Snakk!

Pronomen: Pronomen har kasus- og personformer. Eksempel: jeg/meg, du/dig, han/ham, den/det/dem. Possessive determiners bøyes også: min/mitt/mine, din/ditt/dine.

Andre bøyelsesområder: Tallord og determiners kan påvirkes av bøyinger. Ubestemt artikkel på bokmål er en/et (eller ei/eit på nynorsk), mens bestemt form ofte markeres ved suffiks på substantivet (bilen, bilene) eller ved demonstrativer.

Variasjon og språkdrift: Bøyingsmønstre varierer mellom bokmål, nynorsk og regionale dialekter, noe som påvirker samsvaret mellom ord i setninger og mellom skriftlige og talte former. Forståelse av bøyelser er sentralt i norsk grammatikk.