blodtransfusjoner

Blodtransfusjoner er medisinske tiltak der blod eller blodprodukter gis fra en donor til en mottaker for å erstatte tappede blodkomponenter eller forbedre blodets funksjon. De vanligste komponentene er røde blodlegemer, trombocytter, plasma og kryoprecipitat. Behandlingen brukes ved kraftig blodtap, alvorlig anemi som ikke responderer på annen behandling, under eller etter operasjoner, og ved visse koagulasjonsforstyrrelser.

Før en transfusjon vurderes pasientens behov og risiko. Donorblod testes for smittsomme sykdommer, og blodtypen ABO og RhD bestemmes sammen med andre kompatibilitetstester før administrasjon. Transfusjoner kan være autologe (fra pasienten selv, for eksempel lagret før kirurgi) eller allogene (fra en annen person).

Prosessen varierer etter hvilken komponent som gis. Røde blodlegemer brukes ofte ved anemi eller etter større blodtap, trombocytter for å motvirke blødning ved lavt plate-tall, plasmaprodukter for å gi koagulasjonsfaktorer, og kryoprecipitat ved spesifikke koagulasjonsfeil.

Risiko og bivirkninger inkluderer transfusjonsreaksjoner som allergiske reaksjoner, febrile ikke-hemolytiske reaksjoner eller sjeldnere hemolytiske reaksjoner. Andre risikoer er transfusjonsrelatert akutt lunge-skade (TRALI), sirkulasjonsbelastning (TACO), infeksjoner, jernoverskudd ved gjentatte transfusjoner, alloimmunisering og i sjeldne tilfeller transfusjonsassosiert graft-versus-host sykdom (TA-GvHD).

Gode praksiser fokuserer på riktig indikasjon og minst mulig dose, samt bruk av alternativer der mulig, som jerntilskudd, behandling av blødning eller stimulerende behandling av røde blodlegemer (EPO). Blodtransfusjoner er regulert av helsemyndigheter og følger strenge sikkerhetsstandarder og informert samtykke.