beregningsmaskineri

Beregningsmaskineri er maskiner eller enheter som er designet for å utføre beregninger og datarelaterte operasjoner. Begrepet spenner fra tidlige mekaniske kalkulatorer til moderne elektroniske datamaskiner og omfatter både aritmetikk og lagring, prosessering og overføring av informasjon.

Tidlige mekaniske beregningsmaskiner utviklet seg fra enkle hjelpemidler som abakus, men den første praktiske mekaniske kalkulatoren var Blaise Pascals Pascaline (1642), som kunne addere og subtrahere. I løpet av 1600-tallet forbedret Gottfried Wilhelm Leibniz sin stepped drum-kalkulator (Stepped Reckoner) med mulighet for multiplikasjon og divisjon.

I 1800- og 1900-tallet ble ideen om automatisert beregning videreført av Charles Babbage med Difference Engine og Analytical Engine, som la grunnen for lagring av data og forhåndsprogrammerte operasjoner. Ada Lovelace beskrev maskinens potensial for programmering. Punch-kort og inspirasjon fra Jacquard-veven ble viktige metoder for datafangst og kontroll i beregningsmaskineri.

I løpet av 1800- og 1900-tallet ble dataregistrering og telling industrialisert av Holleriths tellemaskin og punch-kortsystemer, som bidro til raskere folketelling og senere ble en del av IBM. Dette markerte overgangen fra rene mekaniske konstruksjoner til systemer for organisert og maskinprosessert data.

Overgangen til elektroniske beregningsmaskiner skjedde i midten av 1900-tallet. Konrad Zuse bygde Z3 i 1941, en av de første programmérbare maskinene. Colossus og ENIAC var blant de tidlige elektroniske datamaskinene; Colossus ble brukt for kryptanalyse og ENIAC var en generalformet datamaskin som i utgangspunktet ble programmert ved ledninger og brytere. Ideen om lagret programmering ble formulert av von Neumann og senere implementert i EDVAC og andre maskiner. Fra 1950-tallet og utover førte transistorer og senere integrerte kretser til stadig raskere og mer pålitelige beregningsmaskiner, som etter hvert utviklet seg til dagens moderne datamaskiner og nettverk.