bebyggelsesmønster

Bebyggelsesmønster, eller byggemønster, refererer til den romlige organiseringen av bygninger og annen bebyggelse i et område. Det inkluderer hvor tet eller spredt boligområder er, hvordan gater og johners form følger landformer og vanndrag, samt hvordan areal blir fordelt mellom boliger, næringsbygg, jordbruk og grøntarealer. Bebyggelsesmønster er resultat av historisk utvikling, geografiske forhold, økonomiske krefter og planleggingsbeslutninger.

De vanligste mønstrene deles ofte inn i ulike typer. Spredt bebyggelse kjennetegner landlige områder der hus står adskilt, ofte i relasjon til gårdsbruk og landbruk. Nucleært eller kjernebasert mønster består av bygninger konsentrert rundt sentrale fellesområder som torv eller kirkegård og har ofte tydelige sentrumssoner. Lineære mønstre følger langsveier, jernbaner eller vannløp og gir en langsiktig kassett av tettbebygde strøk langs en akse. Rutenett er typisk for planlagte byer eller byområder og gir et regelmessig nett av gater og kvartaler. Rundt eller sirkulære mønstre kan oppstå i noen historiske byer eller i landsbyer som vokser rundt en sentral plass eller festningsverk.

Faktorer som former mønsteret inkluderer topografi og jordgrunn, vannressurser, transportårene, jordbrukets omfang, industriell utvikling og regionale eller nasjonale reguleringsplaner. Historiske perioder gir også karakteristiske trekk, for eksempel gridmønstre i planlagte byer versus mer uregelmessige mønstre i eldre bysentre og rurale landskap. Bebyggelsesmønster brukes i byplanlegging, arkeologi, landskapsanalyse og kulturarvforvalting for å forstå områdeutvikling og bevaringsbehov.