bøyningskategorier

Bøyningskategorier, eller infleksjonsegenskaper, er systematiske klasser som bestemmer hvordan ord bøyes for å uttrykke grammatikk. De beskriver hvilke former et ord kan få og hvilke grammatiske trekk disse formene koder, for eksempel tall, kjønn, kasus, tid og modus. Begrepet brukes i lingvistikk og ordbøker for å beskrive mønstre i ordbøyning og for å gjøre analysen av språk systematisk.

Antallet og typen bøyningskategorier varierer mellom språk. Noen språk har få og regelmessige mønstre, mens andre har mange kategorier og ofte uregelmessige bøyningsformer. Hovedkategorier deles ofte inn etter ordklasser, som substantiv, adjektiv og verb, men andre ordklasser har også egne bøyningsmønstre.

For substantiv i norsk er de sentrale kategoriene kjønn, tall og bestemthet. Eksempler: bok (ubestemt entall), boka (bestemt entall), bøker (ubestemt flertall), bøkene (bestemt flertall). Substantivbøyning påvirker ofte artikler og adjektiv som står i nærhet.

For adjektiv gjelder bøyning i forhold til substantivets kjønn og tall, samt bestemt form. I tillegg har adjektivet gradbøyning: positiv (stor), komparativ (større) og superlativ (størst).

For verb omfatter bøyningskategorier tid (presens, preteritum), aspekt og moduser, noen ganger stemme og aspektuelle former som har/hadde skrevet. Norsk har også perifrastiske former (har skrevet) for å uttrykke perfekt og pluskvamperfekt.

Bøyningskategorier brukes dermed som verktøy i grammatikk og ordbokutforming for å beskrive og systematisere hvordan ord varierer mellom former.