avbøyningen

Avbøyningen er et lingvistisk begrep som beskriver fravær, reduksjon eller avvik fra de vanlige bøyningsmønstrene i et språk. Ordet består av prefikset av- og bøyning, og brukes i ulike faglige sammenhenger for å diskutere hvordan ord endrer form i forhold til grammatikk som kjønn, tall, kasus, bestemthet, tid og aspekt. I språkvitenskapen kan avbøyning beskrive både historiske endringer og samtidige varianter i tale og skriftspråk.

Fenomenet omfatter ofte reduksjon av endingssystemet, slik at ord får færre eller identiske former for ulike grammatiske kategorier. Dette kan skje gjennom språkkontakt, der lånord adopteres i en fast form, eller gjennom naturlig språkendring som forenkler bøyningsmønstre over tid. Avbøyning ses også i dialekter hvor visse former ikke skilles i praksis, eller i moderne variasjon hvor enkelte ord får begrenset eller ingen bøyning.

I norsk språkforskning brukes avbøyning ofte for å forklare forskjeller mellom bokmål og nynorsk, mellom formelle standardvarianter og talespråk, samt hvordan lånord tilpasses det eksisterende bøyningssystemet. Det understreker også hvordan språklig praksis kan avvike fra normerte bøyningsregler, og hvordan slike avvik kan påvirke grammatisk samsvar og lesbarhet.

Avbøyning står i kontrast til full bøyning, hvor ord bøyes konsekvent etter grammatikkens kategorier. Begrepet er dermed sentralt i studier av grammatiske systemer, dialektologi og språkforandring. Se også bøyning, grammatiske kategorier og dialektologi.