aafrekvensen

Aafrekvensen er et begrep innen språkforskning som beskriver hvor ofte bokstavparet «aa» forekommer i et tekstkorpus eller i historiske skrifter. I norsk og andre skandinaviske språk betegner «aa» en historisk måte å skrive en lang a-lyd på. Etter ortografiske reformer, særlig i Norge i 1917, ble de fleste skrivemåter med «aa» erstattet av «å», noe som har redusert aafrekvensen i moderne tekster.

Beregningsmåten innebærer at man teller antall forekomster av sekvensen «aa» i teksten og deler dette på antall mulige posisjoner for digrafen (totalt antall tegn minus én). Frekvensen kan da presenteres som antall forekomster per digraf, per tusen tegn, eller per millioner tegn, avhengig av behovet for normalisering.

Historisk og lingvistisk betydning: Studiet av aafrekvensen gir innsikt i orthografiske endringer, språkstandardisering og dialektpåvirkninger. Det brukes i korpuslingvistikk for å analysere teksttyper og tidsperioder. I moderne, normerte norske tekster er aafrekvensen betydelig lavere enn i eldre skrifter, men den forekommer fortsatt i navn, lånord og i betydelig grad i eldre dokumenter og litteratur.

Eksempel og tolkning: I en samling historiske norske tekster kan aafrekvensen ligge i området flere promille, mens den i dagens offisielle tekster ofte er lavere enn en promille. Sammenfattende gir aafrekvensen et mål på hvordan skrivemåten har endret seg over tid og brukes som indikator i tekstlig historisk analyse.