Vegetasjonsoppbygging

Vegetasjonsoppbygging er prosessen der plantefellesskap utvikler seg og blir mer komplekse over tid. Den deles ofte inn i primærsuksesjon, som oppstår på helt ny eller sterile overflater som mangler jord (for eksempel etter lavaavsetninger, isbreer eller tørre sandduner), og sekundærsuksesjon, som følger etter forstyrrelser der jord og ofte et frøbank fortsatt finnes (for eksempel etter skogbrann, flom eller konsekvenser i jord- og arealbruk).

Pionerarter som lav, mose, gras og små urter koloniserer først og bidrar til jorddannelse og tilførsel av organisk materiale. Etter hvert blir forholdene mer gunstige for flerårige arter, og busker og trær danner et mer komplekst vegetasjonslag. Videre utvikling styres av prosesser som jordutvikling, næringssykling og samspill mellom arter, inkludert mykorrhizale soppnettverk.

Moderne økologi avviser ofte en fast klimaks som sluttstasjon. I stedet finnes ulike trajektorier og mulige stabile tilstander som avhenger av klima, forstyrrelser og historikk. Oppbyggingen kan derfor være reversibel eller fortsette å endre seg langs ulike veier.

Humane aktiviteter påvirker hastigheten og retningen av vegetasjonsoppbygging. Arealbruk, forurensning, innføring av fremmede arter og klimaendringer kan endre utviklingsforløpet. Restaureringsinnsats kan i stedet legge til rette for ønsket vegetasjon og øke økosystemfunksjonene ved å styrke frøspredning, jordhelse og samarbeid mellom arter.