Varmebrudd

Varmebrudd er en term som brukes i byggfysikk for å beskrive en lokalforandring i varmeledning gjennom bygningsskallet. Dette skjer når varme strømmer uakseptabelt mye gjennom tette punkter eller konstruksjonselementer, ofte ved forbindelser mellom ulike materialer. Typiske steder er hjørner, knekker, gjennomføringer og monteringsdetaljer som ikke er fullstendig isolert.

Årsaker inkluderer tette isolasjonslag, materialer med høy termisk ledning (som stål eller betong) i kontakt med isolasjon, og komplekse bygningselementer som gir kontinuitetsbryting. Vanlige eksempler er stenderverk med metallstendere i en isolert vegg, og vindus- eller balkongforbindelser hvor metallramme leder varme ut.

Varmebrudd fører til økt varmetap, dårligere energiytelse og kan skape kuldevner ved overganger mellom varme og kalde områder. Dette kan bidra til kondensering og muggdannelse innvendig, redusert komfort, og i større bygg økt energikostnad.

Vurdering skjer ved måling av varmeflux og kontinuitet i isolasjonen, ofte med termografiske undersøkelser og beregninger av varmetap langs bruddpunkter. Inne i faglitteraturen brukes begreper som psi-verdi og phi-verdi for å beskrive henholdsvis lineær og punktbasert termisk bridging, i samsvar med relevante standarder.

Reduksjon av varmebrudd oppnås ved å forbedre isolasjonsdekningen, innføre termiske brytere i koblingspunkter og bruke ikke-ledende festemidler eller isolerende mellomlegg. I nybygg vurderes kontinuerlig isolasjon og detaljering av konstruksjonene for å minimere termisk gjennomgang i kritiske punkter.