Vannpotensial

Vannpotensial, ofte betegnet som vannpotensialet, er den potensielle energien per enhet volum vann i et system, relativt til rent vann ved samme temperatur. Det beskriver vannets evne til å gjøre arbeid når det flytter, og brukes innen hydrologi, jordfysikk og plantefysiologi. Vannpotensialet bestemmer retningen på vannbevegelser: vann går fra områder med høyere vannpotensial til lavere vannpotensial.

Enheten er vanligvis kilopascal (kPa) eller megapaskal (MPa). Nullnivået tilsvarer vann i åpent vann ved samme temperatur; verdier er ofte negative i tørre forhold, og positive når trykk påvirker vannet.

Vannpotensialet består av flere komponenter: Ψs er osmotisk potensial (løsningspotensial), Ψp er trykkpotensial (turgor), Ψm er matriks potensial (kapillær- eller jordstrukturell påvirkning), og Ψg er gravitasjonspotensial. Den totale vannpotensialen kan derfor skrives som Ψ = Ψs + Ψp + Ψm + Ψg.

Vann strømmer i naturen fra regioner med høyere til lavere vannpotensial. Dette prinsippet forklarer hvordan vann trekkes fra jord til røtter, hvordan blader mister vann ved transpirasjon og hvordan jordfuktighet påvirker plantevekst og økosystemer.

Måling og anvendelser: Vannpotensialet måles med ulike teknikker, som tensimetre for jordens matriks potensial, trykkammer for blader og grener, og psykometre eller osmometre for de osmotiske og gravitasjonsegenskapene. Brukes i irrigasjonsplanlegging, tørkeovervåking, hydrologiske modeller og plantefysiologiske studier.