Vaksinedekningen

Vaksinedekningen refererer til andelen i en målgruppe som har mottatt anbefalte vaksiner i henhold til et lands immuniseringsprogram. Den brukes som en nøkkelindikator i folkehelsearbeidet for å vurdere hvor godt vaksinasjonsinnsatsen når befolkningen og for å identifisere uutnyttede behov.

Dekningen måles ofte på to måter: administrativ dekning, beregnet som antall gjennomførte vaksinasjoner dividert med den estimerte målpopulasjonen, og befolkningsbaserte undersøkelser som estimerer dekningen direkte i befolkningen. For de fleste programmer måles dekningen for en eller flere vaksiner, for eksempel DTP3, polio, Hib, HepB og MMR/MCV1, avhengig av nasjonale anbefalinger.

Betydning: Høy vaksinedekning reduserer sykdomsbyrde og fremmer flokkimmunitet, mens lave dekninger kan føre til utbrudd og hindre oppnåelsen av flokkimunitet.

Dekningen brukes i planlegging, overvåking av fremdrift mot mål, og ressursfordeling i helsevesenet.

Faktorer og ulikheter: Tilgjengelighet til vaksinasjonssteder, logistikk, forsyningskjeder, kostnader, informasjon og tillit til vaksiner påvirker dekningen. Det finnes ofte betydelige forskjeller mellom regioner, bygd vs landlige områder, sosioøkonomiske grupper og innvandrere eller flyktninger.

Globale rammer: WHO og UNICEF følger global vaksinedekning og støtter nasjonale programmer gjennom dataregistrering og evaluering. Dekningstall brukes blant annet for å følge opp mål om universell helsebeskyttelse og for å identifisere områder med behov for styrket immuniseringsinnsats.