Utgangskanalene

Utgangskanalene er kanaler som transporterer sekret eller væske ut fra en kjertel eller vev til et mottakssted i kroppen eller til kroppens ytre overflate. Begrepet brukes ofte i anatomi for å beskrive kanalsystemer i eksokrine kjertler og i enkelte organer.

Eksempler på utgangskanaler er gallegangene i leveren og tservn: gallegangssystemet som leder gallen fra leveren og galleblæren til tynntarmen; pankreasgangen som leder bukspytt fra bukspyttkjertelen til tolvfingertarmen; melkeganger i brystvevet som fører melk fra kjertelvevet til areola; spyttkanaler i munnhulen som leder spytt fra spyttkjertlene ut i munnhulen. I forplantningssystemet finnes også utgangskanaler som leder sæd og sædvæsker til utskillesstedet ved ejakulasjon.

Strukturmessig varierer utgangskanalene, men de har ofte et epitelbekledd lumen og et lag glatte muskler som gir peristaltiske bevegelser for å flytte sekretet. De kan også være omgitt av støttevev og nerver som regulerer sekresjon og motilitet. Mange utgangskanaler har sphincterliknende lukkemekanismer som kontrollerer flyten.

Funksjonelt er utgangskanalene avgjørende for riktig transport av sekret, nedbrytning og frigjøring av stoffer til fordøyelsessystemet eller eksterne overflater. Obstruksjon eller skade på en utgangskanal kan føre til samling av sekret eller infeksjon og gi kliniske tilstander som cholestase, pancreatitt eller ductale tumorer.

Etymologi og terminologi kommer fra latin ductus, som betyr ledning eller kanal, kombinert med betegnelsen for den veien eller kanalen sekretet følger.