Tidsdilatasjonsteoremet

Tidsdilatasjonsteoremet, også kjent som tidsdilatasjon, er et sentralt begrep innen Albert Einsteins spesielle relativitetsteori. Det beskriver hvordan tiden ikke er absolutt, men derimot relativ til observatørens bevegelse. Teoremet sier at tiden går saktere for en observatør som beveger seg i forhold til en annen observatør. Jo nærmere en observatørs hastighet kommer lysets hastighet, desto mer markant blir denne tidsforskjellen.

Dette fenomenet er ikke bare en teoretisk kuriositet, men er også eksperimentelt bekreftet. For eksempel har man observert at partikler som beveger seg nær lysets hastighet i partikkelakseleratorer lever lenger enn de ville gjort i ro. Et annet praktisk eksempel er GPS-satellittene. Deres høye hastighet og svakere gravitasjonsfelt (et fenomen beskrevet av generell relativitet) fører til at tiden på satellittene går litt raskere enn på jorden. For at GPS-systemet skal være nøyaktig, må disse tidsforskjellene korrigeres for.

Tidsdilatasjon har dype implikasjoner for vår forståelse av rom og tid, og viser at disse to er uløselig knyttet sammen i et firedimensjonalt romtidskontinuum. Det bryter med den klassiske newtonske oppfatningen om en universell, uforanderlig tid.