Temponotasjon

Temponotasjon beskriver hastigheten i musikk og hvordan tempoet skal oppfattes og utføres. Den angir hvordan utøveren skal tolke tempoet i starten av et verk og ved tempoendringer underveis. Tempo påvirker både karakter og uttrykk, og praksisen kan variere mellom historiske perioder og stilarter.

Den vanligste formen for temponotasjon er italienske ordmarkeringer som Largo, Adagio, Andante, Moderato, Allegro og Presto, som gir generelle hastighetsområder. I tillegg eller i stedet for ordmarkeringer brukes metronomverdi: for eksempel kvartnote = 120, eller halvnote = 60, avhengig av hvilken noteverdi som brukes som beat. I notasjonsteknikken kan tempoen være spesifisert i en viss noteverdi for å angi beatets verdi i forskjellige taktarter.

Tempoendringer markeres ofte med ritardando (rit.), accelerando (accel.) og a tempo, som betyr å gå tilbake til tempoet som ble etablert før endringen. Tempo primo eller a tempo angir at musikken skal vende tilbake til det opprinnelige tempoet. Begrepet rubato beskriver frihet i tempoet for uttrykk, og regnes ikke som en fast tempoangivelse.

Historisk sett har temponotasjon utviklet seg fra middelalderen og renessansen, hvor hastigheter ofte uttryktes indirekte gjennom notemengder og proportionalnotasjoner, ikke faste tallverdier. I løpet av 1800-tallet ble mekaniske metronomer vanlige, og tempoangivelser i form av tall og ord ble standard i de fleste sjangre. Moderne partitur bruker ofte en kombinasjon av ordmarkeringer og metronomverdier.