Syllogistikk

Syllogistikk, eller syllogistics, er en del av klassisk logikk som studerer syllogismer: deduktive argumenter som består av to premisser og en konklusjon, bygd av tre begreper (termer) hvor et midterst begrep binder de to ytterbegrepene. Opprinnelsen ligger hos Aristoteles, hvis Organon inneholder det formale rammeverket for denne logikken. Syllogistikk omtales ofte som en tidlig teori om logisk deduksjon og ble senere videreutviklet i middelalderen.

Strukturen: Syllogismer er ofte av kategorisk type og uttrykkes som påstander av typen Alle A er B, Ingen A er B, eller Noen A er B. Slike Premisser gir en konklusjon av formen All A er B basert på forholdet mellom begrepene. Klassiske eksempler bruker tre termer: A, B og C. Fire figurer og ulike former for gyldig avledning er sentrale i systemet, for eksempel Barbara: Alle M er B; Alle B er C; derfor Alle M er C.

Historisk sett ble syllogistikken utviklet fra Aristoteles’ Organon til middelalderen, med Porphyrys Isagoge som innføring i klassiske termer, og skolastikere som William av Ockham og Johannes Buridan som videreformulerte reglene for gyldige syllogismer. På 19. og 20. århundre ble logikkens fokus flyttet til predikatlogikk og bevisførsel; syllogistikken ble i stor grad sett på som en historisk modell. I dag brukes ordet primært som en historisk beskrivelse av tidlig logikk.