Sykdomseksponering

Sykdomseksponering er eksponering for faktorer som kan forårsake sykdom hos mennesker. Begrepet brukes både om biologiske agenser (infeksiøse patogener) og om ikke-biologiske faktorer (kjemiske stoffer, allergener, fysiske stimuli) som kan bidra til sykdomsutvikling. Eksponering skjer i ulike settinger, som arbeidsplass, helsevesen, lokalmiljø eller forbrukersituasjoner, og risikoen avhenger av dose, varighet og individuell sårbarhet.

For infeksjonssykdommer er rute for eksponering (innånding, inntak, hud- eller slimhinnekontakt), dose og varighet avgjørende for risikoen for infeksjon. Individuelle faktorer som immunstatus og alder påvirker også. Helsepersonell, pasienter og mennesker i tett befolkede miljøer utsettes ofte for høyere risiko. Smittevern fokuserer på å redusere eksponeringen og bryte smitteveiene.

I ikke-infeksiøse kontekster omfatter sykdomsrelaterte eksponeringer kjemiske stoffer, luftforurensning, støy eller allergener, samt livsstilsfaktorer og andre miljøbelastninger som kan bidra til kroniske sykdommer. Risikoen vurderes ofte ut fra eksponeringens intensitet, varighet og frekvens, samt individets sårbarhet. Miljøovervåking og arbeidsmiljøtiltak brukes for å begrense disse eksponeringene.

Vurdering av sykdomseksponering følger prinsippene for folkehelse og arbeidsmiljø. Identifisering av eksponeringskilder, ruter og doser, samt kvantifisering av eksponering i befolkningen eller arbeidsplassen, ligger til grunn for risikovurdering. Tiltak følger et hierarki: eliminering eller substitusjon av kilden, tekniske og organisatoriske kontrolltiltak (for eksempel forbedret ventilasjon), og bruk av personlig verneutstyr. Helseovervåkning og vaksinasjon inngår også i forebygging og reduksjon av sykdomseksponering, særlig i helse- og omsorgssektoren.