Stoppeklokker

Stoppeklokker er tidtakesinnretninger som brukes til å måle korte tidsintervaller mellom et definert startpunkt og et definert stoppunkt. De skiller seg fra ur som viser den gjeldende tiden, og fra nedtellingstidsur som kun teller ned. Stoppeklokker brukes der presis måling av forløpt tid er nødvendig, for eksempel i idrettsarrangementer, vitenskapelige eksperimenter og industrielle tidsregistreringer.

Historie: Mekaniske stoppeklokker ble utviklet i løpet av 1700- og 1800-tallet. Tidlige modeller hadde mekanismer som registrerte tid samtidig med hovedur, og på 1900-tallet kom forbedringer som gjorde mindre, armbåndsbærende stoppeklokker vanlige. Innføringen av digital elektronikk på slutten av 1900-tallet ga kvartsbaserte stoppeklokker med høy presisjon og funksjoner som laptid og hukommelse.

Mekaniske og digitale varianter: Mekaniske stoppeklokker inneholder en hovedfjær, et girverk og en kronografmodul som starter og stopper tidsmålingen mens hovedtidsmålingen fortsetter. En rekke knapper styrer start/stopp og nullstilling. Digitale stoppeklokker er basert på kvartsoscillatoren og elektroniske tellere, og viser målt tid i timer, minutter, sekunder og hundredeler eller tusendeler av sekundet. Mange modeller tilbyr laptid eller deltid, hukommelse for registrerte tider og flere tidsmoduser.

Bruksområder og standarder: I idrett blir offisielle tider registrert til nær hundredeler av sekundet, og tidtakerutstyret er ofte kalibrert og sertifisert for nøyaktighet. Stoppeklokker brukes også i laboratorier, produksjon og testing for å måle varigheter, reaksjonstider og prosestider.