Stammeformene

Stammeformene er de grunnleggende bøyningsformene til et ord som brukes som utgangspunkt for å danne andre former. Begrepet brukes særlig i grammatiske beskrivelser av verb i germanske språk, og ofte i ordbøker og språkopplæring. De vanligste referansene er tre hovedformer som gir malen for de ulike tidene og partikler.

For tysk er de tre stammeformene ofte definert som Infinitiv, Präteritum (fortid) og Partizip II (perfekt partisipp). Disse tre formene viser hvordan verbet kan endres gjennom vokalforandringer og/eller tillegg av suffiks. Eksempler: sehen – sah – gesehen; fahren – fuhr – gefahren; finden – fand – gefunden. Noen verb følger regelmessige mønstre, mens andre viser uregelmessigheter og stammeendringer som må læres.

I ordbøker og grammarressurser brukes stammeformene som en rask referanse for å identifisere et verb og dets bøyningsmønstre. Å kjenne stammen gjør det lettere å danne riktig form i ulike tider og syntagmer, og å sammenligne sterke og svake verb samt uregelrette bøyninger.

Generelt gjelder at stammeformene kan variere mellom språk. I noen språk refererer man bredt til stammeformen som basisformen eller roten som bøyes eller får affiks for ulike ordklasser. Ideen er å identifisere et ords kjernestamme som all videre bøyning er bygget rundt. For studenter hjelper stammeformene til forståelse av stemmeforandringer, avledninger og sammenligninger mellom ordklasser.