Smakssensitivitet

Smakssensitivitet, eller smakssans, betegner evnen til å oppfatte og skille smakinntrykk som stimuleres av smaksløker i tungen, ganen og svelget. De klassiske smakene er søtt, surt, salt, bittert og umami, men smak oppfattes også i kombinasjon med lukt og trigeminal sanseinntrykk (fremkalt av temperatur, kjøling eller krydder). Smakssensitivitet påvirker hvordan mat oppleves og tolereres og varierer mellom individer og i løpet av livet.

Individuell smakssensitivitet varierer av genetiske, fysiologiske og miljømessige faktorer. Genetiske variasjoner i smakreseptor-gener bidrar til forskjeller i hvor kraftig man oppfatter bitterhet eller sødme. Alder, kjønn, røyking, medikamentbruk og sykdommer kan endre smaken. Noen mennesker beskrives som mer sensitive for smaker (ofte omtalt som høye smakssensitivitet), mens andre har redusert opplevelse av smak. Sykdommer i munnhule eller luftveier, og behandlinger som kjemoterapi eller strålebehandling, kan midlertidig eller permanent redusere smakssansen (hypogeusia eller ageusia) eller forandre smakopplevelsen (dysgeusia).

For å undersøke smakssensitivitet brukes kliniske tester som standardiserte smakstoffer i varierte konsentrasjoner, smakstrip tester eller elektrogustometri for å fastslå gustatoriske terskler. Informasjon fra slike tester kan kombineres med subjektive vurderinger for å kartlegge en persons smakprofil.

Betydningen av smakssensitivitet ligger i dens rolle for kosthold og ernæring. Økt eller redusert smakssensitivitet kan påvirke matvalg, smakpreferanser og matinntak, noe som er relevant i helse- og ernæringsrådgivning samt i behandling av pasienter med nedsatt smak.