Sklerosekomplekser

Sklerosekomplekser refererer vanligvis til de karakteristiske skarte- eller plaques som oppstår i sentralnervesystemet hos pasienter med multi‑sclerose (MS). Disse komplekser er resultatet av kronisk inflammasjon som fører til demyelinisering og etterfølgende gjenoppbygging eller fibrose av myelinet. På histologisk nivå består de av vaskulære endringer, infiltrerte makrofager, T‑cell‑mediert skade og en senere forsøksom rørlig remyelinisering, som ofte omdannes til fibrotisk sklerose.

Det finnes to hovedtyper av sklerosekomplekser: aktive og passive. Aktive kompleks er typisk synlige som hyperintense områder på T2‑ og FLAIR‑avbildninger og kan vise gadolinium‑kontrastforsterkning på MR, noe som indikerer pågående inflammasjon. Passive, eller episke, kompleks er vanligvis stille og viser kronisk fibros eller hvite sklerotiske områder uten kontrast forsterkning. Denne distinksjonen hjelper nevrologer med å vurdere sykdomsaktivitet og bestemme behandlingsstrategier.

Vanlige anløsningslokasjoner er periventrikulære, juxtacojinale og perispinalområder, spesielt i hodeskallen og ryggmargen, men de kan oppstå overalt hvor myelinhindre fragil er. Klinisk kan de manifestere seg som en rekke symptomer, fra parestesi og synsforstyrrelser til motorisk debilitet avhengig av deres plassering.

Diagnostisk evaluering innebærer vanligvis MR av hjernen og ryggmargen, kombinert med kliniske testing og eventuelt sentralnervesystem‑væskeanalyse. Behandlingen fokuserer på å redusere inflammasjon med immunmodulerende medisiner og å støtte nevroprotektive tiltak for å begrense følgevirkninger av de permanente sclerotiske endringene. Sklerosekomplekser er sentrale biomarkører for både sykdomsprognose og terapeutisk respons i moderne multi‑sclerosestilstand.