Skjærprøving

Skjærprøving er en gruppe tester som måler materialers skjærstyrke og oppførsel under skjærbelastning. Den brukes hovedsakelig i geoteknikk og materiale testing for å karakterisere hvordan materialer oppfører seg når de utsettes for krefter som skaper slipping langs et plan og deformasjon av prøven.

Direktskjærprøving (direct shear test) består av en jordprøve i en skjærboks hvor prøven deles i to halvdeler og et normalt trykk opprettholdes mens en skjærkraft påføres horisontalt. Skjærdisplacement registreres og skjærstyrke estimeres. For jord brukes resultatene ofte til å bestemme kohesjon og friksjonsvinkel via Mohr-Coulomb-ligningen τ = c + σn tan φ.

Triaxial skjærprøving innebærer at prøven utsettes for kontrollerte konfiningstrykk og en axial last for å oppnå skjærstyrke og kjennetegn ved ulike belastningsforhold. Denne metoden gir ofte en mer realistisk representasjon av geotekniske forhold enn direkte skjærprøving.

For materialer som metaller og polymerer kan skjærprøving omfatte andre tester som torsjonstester eller spesialiserte sheartester, men prinsippet er å måle hvordan materialet oppfører seg under påkjenning som har skjærkomponent.

Resultatene brukes i design og vurdering av fundamenter, støttemurer, veier og andre konstruksjoner, samt i evaluering av materialers skjære- og deformasjonsegenskaper. Det finnes internasjonale standarder for skjærprøving fra ISO og ASTM, avhengig av materiale og testmetode. Begrensninger inkluderer forskjeller mellom prøvingsforhold og in-situ forhold, prøvetakingsforstyrrelser og påvirkning av testfart på resultatene.