Silikonbaserte

Silikonbaserte materialer er polymerer og produkter som er basert på silikon- eller siloksankomponenter. Den grunnleggende strukturen består av en siloksanbackbone med Si–O–Si-bindinger og ulike organiske sidegrupper. Den mest kjente typen er polydimethylsiloksan (PDMS). De kan forekomme som elastomerer, flytende oljer og fastlåste formstoffer, avhengig av kryssbinding og kjemisk sammensetning.

Egenskaper som kjennetegner silikonbaserte materialer inkluderer høy termisk og kjemisk stabilitet, stor fleksibilitet ved lave temperaturer, lav overflateenergi og utmerket elektrisk isolasjon. De er ofte biokompatible og motstandsdyktige mot mange kjemikalier. Ved å variere sidegruppene og kryssbindingen kan materialene tilpasses som elastomerer, faste resiner eller gelelignende produkter, noe som gir bred anvendelighet.

Produksjon og herding skjer gjennom polymerisering av siloksanmonomerer, etterfulgt av kryssbinding, som kan skje via addisjon- eller kondensasjonsherding og ulike katalysatorer. Ulike systemer som RTV-silikon (room-temperature vulcanizing) og tilleggsherdings-systemer gir forskjellige egenskaper og bruksområder, blant annet for tetning, lim og potting i elektronikk og industri.

Bruksområder er mangfoldige: bygg og anlegg bruker silikonbaserte tetningsmasser og fugemidler; elektronikk og elektroniske apparater benytter isolasjonsmaterialer og pottingforbindelser; medisinsk utstyr og biomedisin benytter ofte silikonbaserte deler på grunn av biokompatibilitet; kosmetikk og hudpleie bruker silikonteknologier som dimetikon for å gi mykhet og glans.

Miljø og sikkerhet: De fleste silikonbaserte produkter anses som relativt inert og sikre i normal bruk. Noen siloksaner og brytningsprodukter har vist miljøbekymringer ved langsiktig eksponering og nedbrytning, og riktig avhending bør vurderes. Livssyklusanalyse og avfallshåndtering er relevante for å minimere miljøpåvirkning.