Selvrenserende

Selvrenserende beskriver egenskaper ved overflater eller materialer som har evnen til å fjerne smuss, bakterier eller andre forurensninger med lite eller ingen ekstern rengjøring. Begrepet brukes ofte i sammenhenger som bygg, vinduer, fasader, solcellepaneler og tekstiler, der man ønsker redusert vedlikehold og lengre renhet.

Det finnes to hovedtyper selvrenserende egenskaper. Fotokatalytisk selvrensing oppstår når visse materialer, ofte titan dioksid (TiO2), aktiveres av lys og produserer reaktive oksygenforbindelser som bryter ned organiske stoffer og forbedrer vannretensjon på overflaten. Dette gjør det lettere for regnvann eller vann å skylle bort smuss. Hydrofobe eller superhydrofobe overflater avviser vann og gjør at vann og smusspartikler rulles av, noe som bidrar til at overflaten holder seg ren mellom rengjøringer. Noen systemer kombinerer begge prinsippene for forbedret effekt.

Vanlige bruksområder inkluderer bygningsfasader og vinduer som beholder klarhet, solcellepaneler som trenger konstant tilførsel av lys for effektiv energiutnyttelse, samt tekstiler og industrielle belegninger som krever mindre vask. Materialer kan være basert på glas, keramikk, polymerer eller metaller som behandles med spesielle belegg eller pigmenter for å oppnå selvrenserende egenskaper.

Fordeler inkluderer redusert behov for manuelt vedlikehold, bedre holdbarhet i krevende miljøer og potensielt lengre levetid for installasjoner. Begrensninger inkluderer avhengighet av lysforhold, type forurensing og slitasje på belegget over tid, samt kostnader ved implementering og miljøhensyn knyttet til produksjon og avhending. Opprinnelsen til termen er norsk for et uttrykk som beskriver selvstendig rensing av overflater gjennom materialets innebygde egenskaper.