Sammentrekningene

Sammentrekningene er den fysiologiske prosessen der muskler genererer kraft og ofte forkortes eller holder en bestemt lengde som svar på nervesignaler. Begrepet brukes primært om skjelettmuskulatur, men også i hjertemuskulatur og glatte muskelfibre under visse forhold.

I tverrstripet muskulatur skjer sammentrekningen i sarkomeren, den minste kontraktile enheten. En nerveimpuls når en motorisk endeplate og frigjør acetylkolin, som utløser et aksjonspotensial i muskelcellen. Kalcium frigjøres fra sarkoplasmatisk retikulum og binder til troponin, noe som flytter tropomyosin og eksponerer bindingssteder på aktin. Myosin-hodene binder ATP og danner tverrkoblinger med aktin; gjennom hydrolyse av ATP trekkes aktinfilamentene mot sarkomerens midt, og gjentatte tverrkoblingssykler forkorter sarkomeren og muskelen.

Typene kontraksjon inkluderer isometriske sammentrekninger (kraft uten lengdeendring) og isotone sammentrekninger (lengdeendring). Innen isotone brukes ofte begrepene konsentrisk sammentrekning, der muskelen forkortes, og eksentrisk sammentrekning, der muskelen forlenges under belastning.

Kontraksjonen krever energi i form av ATP. I korte perioder kommer energi fra kreatinfosfat; ellers bruker muskler anaerob glykolyse og/eller oksidativ fosforylering avhengig av oksygenbalanse og trening. Regulering skjer via nevromuskulær aktivitet og sarkoplasmisk Ca2+-konsentrasjon; avslutningen skjer når Ca2+ pumpes tilbake av SERCA, og troponin-tropomyosin-komplekset går tilbake til blokkering av aktinbindingssteder, slik at muskelen slapper av.

Betydning: sammentrekninger er grunnleggende for all frivillig bevegelse og opprettholdelse av kroppsstilling. Forstyrrelser i kontraksjonsprosessen kan forekomme ved muskelsykdommer, skade eller utmattelse og påvirke funksjon og smerteopplevelse. Fysioterapi og trening fokuserer blant annet på å forbedre kontraksjonsevnen og utholdenhet.