Rutherfordeksperimentet

Rutherfordeksperimentet, utført i 1911 av Ernest Rutherford og kolleger, var et vendepunkt i atomforskningen. Formålet var å teste Thomson-læren om atomet, kjent som plom puddingsmodellen, som antok en homogen fordeling av positiv ladning med elektroner innbakte i atomet.

Metoden besto av å sende alfapartikler fra en radioaktiv kilde mot en svært tynn gullfolie og observere hva som skjedde når de traff folien. Alfapartiklene ble detektert av en blyant eller en fluorescensskjerm som lyste når et partikkel traff den, og i noen tilfeller ble også fotografiske filmer brukt for å registrere avbøyningene.

Resultatene var overraskende: de fleste alfapartikler fortsatte rett gjennom folien eller ble bare lett avbøyd, men en liten andel ble betydelig avbøyd og noen ble til og med sendt tilbake mot kilden. Dette innebar at atomet ikke var en jevn masse, men hadde en svært liten, tett kjerne som inneholdt mesteparten av massen og ladningen. Resten av atomet utgjorde en relativt stor mengde tomt rom hvor elektronene befant seg.

Konklusjonen førte til utviklingen av Rutherford-modellen for atomet, der en sentral kjerne av positiv ladning var omgitt av elektroner i større avstand. Denne ideen dannet grunnlaget for videre arbeid i kjernefysikk og atomær struktur, og senere ble det utvidet til å inkludere protoner i kjernen og videre utvikling av atommodeller.