Reservoarbergarter

Reservoarbergarter er geologiske bergarter som kan lagre og lede flytende fluider, som olje, naturgass og grunnvann. For at en bergart skal fungere som reservoar, må den ha tilstrekkelig porøsitet og permeabilitet, og være del av et geologisk system der et kappe- eller tetningslag hindrer fluidet i å migrere. Reservoirbergarter inngår ofte i strukturelle eller stratigrafiske feller som fanger fluidene.

Porøsitet angir andelen av bergartens volum som består av hulrom, mens permeabilitet beskriver hvor lett fluid kan strømme mellom hulrommene. Reservoarbergarter har ofte moderat til høy porøsitet og relativt høy permeabilitet, slik at fluidlagring og produksjon er mulig. Porøsiteten kan være primær (opprinnelig i avsetningen) eller sekundær (for eksempel dannet ved diagenese, frakturering eller karstprosesser).

Typiske reservoarbergarter er sandstein og karbonater som kalkstein og dolomitt. Sandstein gir ofte god og homogen permeabilitet, særlig der kornstørrelse og porer mellom kornene gir åpne mellomrom. Karbonater kan ha varierende porøsitet og permeabilitet, men utvikler ofte høy porøsitet gjennom karstprosesser eller frakturering. Mindre vanlige reservoarer inkluderer konglomerater og visse leirbergarter der frakturer eller sekundær porøsitet gir gjennomstrømning.

Evaluering og bruk: Reservoarbergarter kartlegges gjennom kjerneprøver, brønndata og borelogger, samt seismikk og reservoirmodellering for å estimere størrelse, heterogenitet og kapasitet. Et tett kappebergarter og et effektivt lukket system er avgjørende for å bevare fluidene i reservoaret. Kunnskap om reservoarbergarter er sentral i leting, utvikling og produksjon i olje- og vannressurssektoren.