Reseptorens

Reseptorene er proteiner som binder signalmolekyler og utløser cellulære responser. De finnes i cellemembranen eller inne i cellen, og fungerer som nøkkelen som omsetter eksterne signaler til intracellulære aktiviteter.

Reseptorer deles ofte inn i to hovedkategorier etter beliggenhet: overflate reseptorer som er membranbundne, og intracellulære reseptorer som finnes i cytosol eller kjernen og binder ligander som kan passere cellemembranen. Ved binding av ligand endrer reseptoren form eller aktiveres, noe som enten utløser sekundære budbringere eller direkte regulerer genuttrykk.

På ytre membran finnes flere vanlige reseptortyper. G-proteinkoblede reseptorer (GPCR) aktiverer G-proteiner som setter i gang signalveier og dannelsen av sekundære budbringere som cAMP eller IP3/DAG. Receptortyrosinkinaser (RTKs) danner dimerer og fosforylerer hverandre for å igangsette fosforyleringskaskader som påvirker vekst, differensiering og metabolisme. Ligandstyrte ionkanaler åpner eller lukker seg ved ligandbinding og kontrollerer rask ionstrøm, ofte i synaptisk signaling.

Intracellulære reseptorer binder lipofile ligander som passere membranen, slik som steroidhormoner og thyroid hormon. Når ligand binder, fungerer reseptoren ofte som en transkripsjonsfaktor og regulerer geneuttrykk over tid.

Reseptorer er sentrale mål i medisin og farmakologi. Legemidler kan være agonister som aktiverer reseptorer, antagonister som blokkerer dem, eller inverse agonister som reduserer basale aktivitet. Regulering av reseptorers følsomhet og antall (oppregulering, nedregulering, desensitivisering) påvirker varighet og styrke av responsen.