Representasjonsindikatorer

Representasjonsindikatorer er måleparametere som brukes til å vurdere i hvilken grad et utvalg, et beslutningsorgan eller en organisasjon speiler målpopulasjonen eller befolkningen den er ment å representere. Slike indikatorer brukes for å vurdere hvor representativ en observasjon, beslutning eller gruppe er, og de hjelper med å identifisere behov for vekting, stratifikasjon eller andre justeringer.

I praksis brukes representasjonsindikatorer i ulike sammenhenger. Innenfor statistiske undersøkelser er de sentrale for å bedømme hvor godt et sample reflekterer populasjonen, og for å avgjøre om vekter eller omfordeling av utvalg er nødvendig for å redusere skjevhet. I politiske eller administrative sammenhenger kan indikatorene brukes til å vurdere hvor godt et organ speulerer befolkningens mangfold i kjønn, alder, etnisk bakgrunn eller geografi, og dermed hvor godt beslutningene kan forventes å være representative.

Vanlige indikatorer inkluderer demografiske sammenligninger mellom utvalg og populasjon (alder, kjønn, utdanning, etnisk bakgrunn), geografisk fordeling, og socioøkonomiske kjennetegn. Metoder for å forbedre representasjonen omfatter vekting (post-stratifisering eller raked vekting), stratifikasjon, og kvotering under datainnsamling, samt evaluering av responssrate og dekning.

Begrensninger finnes alltid. Selv om demografiske fordelinger er tilnærmet like, kan andre kilder til skjevhet være til stede, for eksempel ikke-responser eller målefeil. Representasjonsindikatorer adresserer i første rekke hvor godt en gruppe speiler en større målpopulasjon, og de må tolkes i lys av kontekst og formålet med analysen.

Se også: utvalgsmetoder, vekting, representasjon i demokrati, kvoter.